Joda, jeg lever fremdeles

Lenge siden jeg har skrevet noe, så det er vel på tide å gi et livstegn.

Jeg har det etter måten bra. Selvmordstankene er helt borte, kanskje for første gang i mitt liv. Det gjør det litt lettere å være til.

Saken i Østerrike satte meg ganske voldsomt ut. Ikke fordi jeg selv har opplevd å være fanget slik de var, men fordi lengden på helvetet er tilsvarende det jeg har opplevd. Det er som å kjenne deres smerte under min egen hud. Ingen mennesker skulle oppleve så jævlige ting. Dessverre tror jeg ikke livet til Elisabet F. kommer til å bli tilnærmet normalt. Jeg tror heller ikke noen kan hjelpe henne med å få det bra, det hun har opplevd er så til de grader voldsomt at jeg blir redd av å tenke på hvordan hennes netter og dager vil bli. Jeg håper hun finner styrke til å fortsette å leve for seg selv og for barna sine.

Når det gjelder overgriperen Josef Fritzl, så håper jeg han lever lenge.  Det hadde vært fint om han fikk 20 år på isolat i fengselet. Den ultimate straffen er ikke å bli henrettet, nei - det er å leve et langt liv med frihetsberøvelse og daglige påminnelser om hva han har gjort mot sine egne. Det er for lettvint å la et slikt uhyre slippe med døden. Men dessverre er han så gammel at han kan slippe unna alt sammen, uten å bli straffet særlig mange år.  Det er mitt oppriktige håp at ingen han kjenner lenger vil vedkjenne seg at de gjør det, at ingen kommer på besøk. Men erfaringsmessig så vil det jo alltid være noen som vil ta hans side, dessverre. Han fortjener ikke det. Det eneste han fortjener er å bli fullstendig utstøtt og isolert i mange, mange år. Det er lov å håpe at det kommer til å skje.

Det var noen som ba meg om å ikke tenke på saken i Østerrike, fordi det er for nært, fordi det går så innpå meg. Jeg sa til denne personen at det ikke er mulig å bare la være å tenke på det. Det er heller ikke en rett man har; å ikke bry seg. Jeg sa at problemet med det som har kommet fra derfra ikke er at det minner for mye om mitt eget liv, men det at det kunne skje - og det skjer hver dag. Hver dag blir mennesker skadet på livstid av forferdelige overgripere som tar bort viktige deler av menneskers liv, og for alltid endrer livet deres til noe som er uutholdelig. DET er problemet.

Å bry seg om andre er ikke et problem. Det er et privilegium.

Det er tanken som teller, eller hva?

Jeg hadde tenkt at dagens mål var å gå i butikken og å hente medisiner på apoteket. Etter nok ei søvnløs natt, så har dagen i dag vært temmelig ubrukelig. Lite og ingen søvn er alt annet enn bra for formen. Så i stedet for å nå dagens mål, har jeg hatt en dag med angst og total manglende evne til å komme meg i klær og tørre å stikke snuten ut av døra. Jeg er med andre ord helt ubrukelig.

Nå er det helg, mannen har kommet hjem og vi kan kanskje finne på noe sammen, små ting som ellers er helt uproblematisk når jeg er mitt normale meg. Han ser og selv om han ikke fullt ut forstår, så er han i stand til å respektere at selv det uforståelige er vanskelig i den tilstanden psyken min er. Så han sier at vi kan sitte i solveggen på terrassen, vi kan gå en liten tur sammen, ta små ting av gangen og ikke stresse med uovervinnelige planer akkurat nå. Han er fantastisk, virkelig, og jeg ser hvor heldig jeg er som har en mann som elsker meg selv når jeg er helt handikappa som nå.

Han ga meg en stor varm omfavnelse da han kom hjem, og sa: “Det er i orden, vennen min, jeg forstår, vi tar det pø-om-pø, og tar et lite skritt i gangen. Ikke noe stress, ikke noe press, jeg vet at du ikke ønsker å være så lammet, og jeg vet at det ikke er noe du velger. Men det går bra, jeg lover at alt skal bli bra igjen…” Og  jeg er så takknemlig for at jeg har en kjæreste som etter alle disse åra aksepterer at jeg ikke har det så bra nå, og som stiller opp uten å stille krav.

Antony and the Johnsons - Hope there’s someone
 

Hope there’s someone
Who’ll take care of me
When I die, will I go

Hope there’s someone
Who’ll set my heart free
Nice to hold when I’m tired

There’s a ghost on the horizon
When I go to bed
How can I fall asleep at night
How will I rest my head

Oh I’m scared of the middle place
Between light and nowhere
I don’t want to be the one
Left in there, left in there

There’s a man on the horizon
Wish that I’d go to bed
If I fall to his feet tonight
Will allow rest my head

So here’s hoping I will not drown
Or paralyze in light
And godsend I don’t want to go
To the seal’s watershed

Hope there’s someone
Who’ll take care of me
When I die, Will I go

Hope there’s someone
Who’ll set my heart free
Nice to hold when I’m tired

Natt igjen

Har ikke sovet enda, klokka er passert 02:35 med noen minutter… Jeg er ikke trøtt, bare sliten. Hadde nok vært fint å sove, fått en hel natts drømmeløs søvn. Men straks jeg endelig sovner på morgenkvisten, så begynner marerittene. Jeg jages rundt, mens jeg prøver å redde barna mine. Løper fra skanse til skanse og prøver å komme unna truende situasjoner. Våkner ofte sittende i senga mens pulsen raser og følelsen av skrekkslagenhet er overveldende.

Har satt meg ett mål for morgendagen, skal prøve å gjennomføre det. Ett mål er ganske heftig for tiden, men det er en begynnelse.

Det har vært en ganske bra dag, natta er som den alltid er. Jeg er så langt ganske fornøyd med dette siste døgnet.

Et lite tillegg:

Jeg sovna ikke i det hele tatt i natt, var våken hele natta. Fikk endelig sovet 2 timer fra 10-tiden i formiddag.

Plan A

Jeg har nettopp kommet hjem fra psykologen min, fortalte ham om samtalen med min datter og at det tok bort alle suicidtankene mine. Han ble veldig, veldig glad og lettet og det varmet meg å høre ham si det.

Vi snakket om veien tilbake til livsviljen, hvordan vi skal komme dit. Vi snakket om innleggelse, og ble enige om å ha det som backup-plan, så i morgen ringer han fastlegen min og de ordner med kontakt med sykehuset om dette. Men vi skal først prøve uten innleggelse, så samtalefrekvensen hos psykologen min er nå trappet opp til flere ganger i uken fram til sommeren. Jeg skal øke antidepressivaen og se om jeg kan få opp funksjonsnivået mitt gradvis. Han var så snill og sa at jeg kunne regne med at han ville gi meg masse støtte i prosessen og at vi sammen skulle finne en vei tilbake til livet.

Det er litt sånn tidenes oppussingsprosjekt, jeg har store skader fra et liv med massive overgrep fra både min mor og min bestefar, og ikke minst de av barna mine som også er blitt skadet av en vi ikke lenger har kontakt med.

Jeg har kjæresten min, verdens snilleste og mest omsorgsfulle mann, som akkurat kom inn døra fra jobb og sa at han så at jeg hadde en liten gnist i øynene mine nå, som han ikke har sett på veldig lenge.

Så plan A er å kjempe med gode støttespillere, mens jeg er hjemme.

I dag fikk jeg den første kommentaren i bloggen, det satte jeg stor pris på, og plukker opp den som en liten vårlig hestehov jeg kan glede meg over. Tusen takk.

Insomnia

Nok en søvnløs natt. Prøvde å legge meg samtidig som mannen min, så litt på tv, leste litt, lå lenge og stirret ut i mørket. Hørte den rolige sovepusten til ham jeg deler seng og bord med, koselig lyd, men ikke beroligende nok til å gi denne kroppen ro til å hvile. Etter å ha ligget i halvannen time og kastet på meg ble det til at jeg sto opp igjen.

Det er alle de bråkete tankene mine som ikke lar meg hvile. Det raser millioner av tanker omkring i topplokket, så hvordan skal man da finne søvnen?

Ikke rart at man er klin gærn…

I morgen er det nok en time hos psykologen min. Da blir det nok avgjort om og når en innleggelse skal finne sted. Har hatt det litt bedre de siste dagene, etter samtalen med datteren min. Det merkes at suicidpresset er så godt som borte, men den tunge depresjonen er fremdeles i høyeste grad tilstede, den må bort, bort, bort.

Jeg er så sliten…

Vendepunkt

Jeg har gått med på å legges inn, og har informert barna mine om at dette er nært forestående. Da jeg snakket med min mellomste datter i går, nådde for første gang noen inn til meg. Jeg har rasjonalisert bort alle tanker om min betydning for familien min. For de har jo hverandre, og jeg er ikke viktig. Men da hun sa dette som står under her, da skjønte jeg at dette ikke kan rasjonaliseres bort, det har faktisk betydning for de rundt meg at jeg lever. For første gang TRODDE jeg på det noen sa til meg, på mange, mange måneder.

(Det hører med til historien at jeg har barn som også er overgrepsutsatte, blant annet hun som jeg snakket med i går.)

Som du vet så har det ikke bare vært bra med meg siden jeg flyttet, jeg har vært så nære å ta livet mitt mange ganger, mamma. På bursdagen min så sto jeg på brua og ville bare hoppe utfor. Vet du hva som stoppet meg? Det var DEG. Bare deg, mamma. Fordi jeg visste at om du mistet meg, så ville du ikke overleve det. Fordi jeg vet at jeg er like viktig for deg, som det du er for meg. Du har betydd forskjellen på liv og død for meg i hele mitt liv, mamma. Har du noen gang tenkt på at vi klarer oss så bra bare fordi du er mammaen vår? Uten deg hadde vi ikke kommet så langt som vi har, søsknene mine eller jeg. Hva skulle vi ha gjort om du døde fra oss, om du forlot oss? Du er jo alt for oss, forstår du ikke det, mamma? Alt… Jeg vet at det er vanskelig å leve bare for andre, men mamma; du må leve for oss nå, og så vil du etterhvert finne styrke nok til å leve for deg selv også.

Så jeg gjør det hun ber meg om, jeg kan ikke ta henne med meg i døden, og det er antagelig hva som ville skje om jeg tok livet av meg… Jeg er nødt til å kjempe videre, for barna mine.

 

Press

Jeg har i den siste tiden hatt tett oppfølging av min psykolog og min mann. Det ble slik at jeg ble tvunget til å innvie mannen min i selvmordstankene mine.

Nå er det et massivt press fra min mann og min psykolog for å gå med på å legge meg inn. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling 2 ganger før, den siste gangen for 2 år siden. Det er ikke slik at jeg ønsker det, jeg vil bare være i fred, få gjort det jeg vil og bli ferdig med det. Men jeg har en mann som jeg elsker svært høyt, og når han nærmest går ned på knær og ber meg om å legge meg inn i stedet for å forlate ham og barna våre, så er det vanskelig å fortelle ham at jeg ikke vil ha hjelp. Det betyr så mye mer for ham enn for meg å komme til en annen løsning enn døden.

Så det er altså den veien det går nå. Kanskje er jeg innlagt på skjermet avdeling om noen dager, og så er det ingen som vet hvor mange måneder det tar før jeg kommer ut igjen.

 

 

Det gjenstår bare ett par ting

Bare et par ting som må gjøres nå. Skrive brev til mann og barn, prøve å gjøre det lettere for dem etterpå. Det er ikke deres feil, og det vil jeg at de skal vite. De er flotte, vidunderlige mennesker alle sammen, de har gitt så mye kjærlighet, så mye glede.

Nesten alle detaljer er klare; jeg vet hvordan, omtrent hvor og må bare finne en tid som passer. Ikke for meg, men for familien. Det er viktig for meg, selv om det kanskje er vanskelig å forstå.

Jeg har tatt en opptelling av medisiner, må sjekke på nettet om det er tilstrekkelig. Når tiden er inne så reiser jeg et stykke unna her jeg bor, finner ei fin strand eller et svaberg og tar alle tablettene. Jeg må finne et sted der det ikke er folk i nærheten, slik at ingen stopper meg. Der skal jeg se på havet og tilslutt bare falle i søvn - for alltid.

Aller helst skulle jeg gjerne ha sovnet inn her hjemme, men det går ikke, jeg kan ikke la noen i familien finne meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, som ikke ville prøve å hindre meg. Føler meg så alene med alle disse tankene. Jeg vil ikke såre eller skade noen, jeg vil bare hvile, for alltid.

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men om det finnes, så vil jeg ikke møte min mor. Mamma; alle slag og angrep fra deg ødela min opplevelse av hva jeg er verdt. Når ikke en gang min mor kunne være glad i meg, så er jeg ikke mye verdt, hva? Du var et ondt menneske, og selv om du ble klassifisert som psykopat, ga det deg aldri rett til å skade dine egne barn. Vi overlevde sult, vanskjøtsel og mishandling, men selv etter du døde så overlevde også følelsene av slag, spark og sult på mat og kjærlighet.

Bestefar; du misbrukte meg fra før jeg kunne snakke. Du brukte kroppen min til å tilfredstille deg selv i hele min oppvekst og langt opp i tenårene, og da det fysiske misbruket sluttet fortsatte du med å misbruke meg verbalt med hentydninger om kroppen min og om sex. Det var ikke sex, det var drap, og jeg måtte leve som en zombie etterpå. Jeg vil ikke treffe deg “på den andre siden” heller. Hvis det finnes en annen side. Det hadde vært fint, men jeg regner ikke med at det finnes.

Jeg er så sliten av å kjempe, ser fram til å få en slutt på det. Ser frem til å slippe å late som om alt er fint, når mitt indre er råtnet opp for lengst.

Det ville vært så enkelt…

Hun bruker mye tid på å tenke på hvor enkelt det ville være å bare slippe taket og la seg synke ned i den evige stillheten. En kjapp opptelling viser at det er nok små runde muligheter i boksene til å kunne la nettopp det skje. Det er det enkle, den som føles som den letteste utveien. Det er ikke døden som er vanskelig, det er livet som er det.

Det som gjør det ekstra vanskelig er vissheten om at det ville snudd hele virkeligheten på hodet for de nærmeste, det er det som tvinger den evige stillheten unna. Ikke feighet, ikke redsel eller angst, men hensyn. Hun tar hensyn til alle de andre, ikke til seg selv.

Hun tenker at det er ingenting som krever mer enn hensyn, bortsett fra livet selv. Det å våkne til en ny dag, og lengte til den er over, det er slitsomt.

Da bursdagen var for noen dager siden, følte hun en uoverkommelig tristhet. En tristhet over at nok et år var gått, til tross for stor motvilje. Ingen glede, ingen takknemlighet, bare sorg over at nok et år var gått og hun fremdeles var tilstede. Hun prøvde å smile da gavene kom, enda hun hadde sagt at det hun ønsket seg mest i år var ingen gaver. Men de så at selv om munnen smilte, så var øynene bunnløse av sorg. Da de gratulerte så takket hun: Takk. Tror jeg. Gaven var fin. Tusen takk, men det var ikke nødvendig.

Det er litt vanskelig at andre syns det er mer stas med ens egen bursdag, enn det man gjør selv, tenkte hun. Det er faktisk jævlig kjipt, rett og slett.

Det ville være så enkelt, bare skylle ned 100 tabletter med et godt glass vin, legge seg ned for å aldri våkne igjen. Men det passer ikke, det passer visst aldri for andre, bare for henne selv. Så lenge de andre finnes, så passer det ikke for henne selv heller.

Kvinnedagen

Sånn umiddelbart tenker jeg at Kvinnedagen, den trengs ikke lenger. Vi har det ganske greit sånn likestillingsmessig nå. Grunnen til at jeg tenker det, er selvfølgelig fordi jeg fulgte kampen på 70-tallet, og det som var viktig da, er liksom ikke noe stort tema lenger.

Selv om det er langt tilbake i tid, så er det utrolig korttenkt, jeg innrømmer det. Det er fremdeles saker å kjempe for, det er fremdeles store områder med upløyd mark i forhold til hvordan kvinner behandles i arbeidsliv og ikke minst i forhold til måten enkelte menn ser på kvinnen. Jeg ville gjerne at kvinner ble sett på som mennesker, ikke som kvinner.

Det er et faktum at kvinner er eksportartikler i menneskehandel, det er et faktum at kvinner ofte tenkes på som sexobjekter og ikke som likestilte individ, kvinner må fremdeles bevise dobbelt så mye i ledende stillinger som det menn må.

For en tid tilbake gjorde den svenske kvinnefronten et stunt i en svømmehall, de badet toppløse. Jeg syns det er latterlig, bortkasta ressurser og jeg klarer ikke helt å se hva poenget er med det. Er man ikke en vaskeekte feminist hvis man ikke slenger puppa rundt i svømmehallen? Hva har det egentlig med kvinnesak å gjøre? Det kan virke som om det mangler ting på agendaen til disse svenske feministene, når de mener at toppløshet i svømmehallen er noe å bruke energi på. Men det er nå bare min mening. Kanskje mener jeg det fordi det for meg ikke er helt greit å slenge mine bryst veggimellom med publikum tilstede. Jeg er så rar at jeg foretrekker å slenge dem på steder jeg føler det er komfortabelt å gjøre det, og det er i hvertfall ikke i offentlige svømmebasseng. Jeg føler meg slett ikke undertrykket om jeg har på meg en bikini eller en badedrakt. Noen gjør tydeligvis det, men jeg er altså ikke blant disse.

Jeg oppfatter ikke kvinnesak i seg selv om bare kvinnesak heller, jeg mener det handler om “menneskesak” - alt vi ønsker er jo bare å bli behandla som endel av menneskeheten, ikke bare som kvinner. Eller tar jeg feil?

Fra å ha gått i tog på kvinnedagen har jeg nå bare kommet dit at jeg hilser mine venninner og døtre “Gratulerer med kvinnedagen”. Ting er ikke lenger som de var, men kanskje er det bare en selv som blir litt rundere i kantene med åra og ser ting i en litt større sammenheng enn bare fra en kvinnes side?

Globalt er det mange, mange ting å jobbe med når det gjelder en kvinnes verdi, her i Norge er det vel i grunnen ikke så mange uerobrede fjell igjen. Egentlig. Bortsett fra kontantstøtta og det at vi kunne trengt flere kvinnelige toppledere kanskje. Volden mot kvinner og barn er jeg redd vi alltid må kjempe mot, men det er en menneskesak ikke bare en kvinnesak, er det ikke?

Som silke for sjelen

Natten

Natten er ingen venn, alltid når den nærmer seg så slår skrekken inn. På den tiden av døgnet er det ikke hvile, men alarmberedskap som gjelder.

Jeg har blitt en mester i å sove lite, 3-4 timer er maksimalt av hva jeg tilbringer i senga hver natt. Disse timene går til å drømme og minnes vonde og skremmende ting. Minner. Det er vanskelige greier dette med minner.

På natten får jeg besøk av personer som ikke lenger lever. Ikke som spøkelser, men som levende minner. Det er aldri hyggelig med disse besøkene, bare slitsomt og vondt.

Det er tryggest å holde seg våken, da har man kontroll på hva som skjer. Så jeg holder meg våken. Jeg er skikkelig flink til å holde meg våken.

Jeg fant, jeg fant!

For en mannsalder siden gikk jeg på en folkehøyskole. 1 år boende i et tett fellesskap gjør inntrykk. I går snubla jeg innom en blogg, som igjen henviste til en annen blogg. Jeg fulgte lenka og fant igjen ei jente jeg gikk på folkehøyskolen sammen med for 30 år siden. Verden er av og til fryktelig liten!

Jenta, eller damen som hun nå er blitt, er ei som jeg har tenkt mye på i alle disse åra. Hun var en ungdom som slet med mye da vi gikk der, og jeg har tenkt så mye på hvordan hun har hatt det de åra som har gått. Mange ganger har jeg lurt på om hun fremdeles lever, eller om den tunge oppveksten hennes til slutt tok livet av henne. Derfor ble jeg så ufattelig glad da jeg fant henne. Jeg sendte en mail, og nå mailer vi fram og tilbake.

Det er rart hvor mange følelser slikt kan fremkalle, jeg har tenkt så mye på henne, på alt hun har opplevd - vi har mye til felles der. Det har gjort meg trist, letta og glad på en gang. Trist fordi livet har vært så tøft for henne, letta fordi hun har klart seg og glad for å finne henne igjen etter så mange år.

Vi snakker om å møtes til en prat og et glass vin, og jeg kjenner at jeg vil det. Så jeg skal jobbe mot angsten for å gjøre det, og når jeg er tøff nok så skal det skje. Sosialangst er en kontrollerende ting, men den er ikke uovervinnelig, det gjelder bare å være tøff nok i trynet til å sparke den vekk.

Takk for at jeg fant deg, kjære gamle venninne.

P!nk: Family Portrait

Jeg gjemmer meg her…

 Et sted ingen vet hvem jeg er, så altfor mange vet det. Jeg trenger et sted der jeg kan skrive fritt, uten at de som kjenner meg vet at det er skrevet av meg. Et sted der tanker, følelser og meninger kan ytres, uten at det sårer de som er glad i meg. En liten boks der jeg kan være helt ærlig, uten at det blir full krise av alt som sies.

Jeg gjemmer meg her, og håper jeg kan være bare meg.