Hun bruker mye tid på å tenke på hvor enkelt det ville være å bare slippe taket og la seg synke ned i den evige stillheten. En kjapp opptelling viser at det er nok små runde muligheter i boksene til å kunne la nettopp det skje. Det er det enkle, den som føles som den letteste utveien. Det er ikke døden som er vanskelig, det er livet som er det.
Det som gjør det ekstra vanskelig er vissheten om at det ville snudd hele virkeligheten på hodet for de nærmeste, det er det som tvinger den evige stillheten unna. Ikke feighet, ikke redsel eller angst, men hensyn. Hun tar hensyn til alle de andre, ikke til seg selv.
Hun tenker at det er ingenting som krever mer enn hensyn, bortsett fra livet selv. Det å våkne til en ny dag, og lengte til den er over, det er slitsomt.
Da bursdagen var for noen dager siden, følte hun en uoverkommelig tristhet. En tristhet over at nok et år var gått, til tross for stor motvilje. Ingen glede, ingen takknemlighet, bare sorg over at nok et år var gått og hun fremdeles var tilstede. Hun prøvde å smile da gavene kom, enda hun hadde sagt at det hun ønsket seg mest i år var ingen gaver. Men de så at selv om munnen smilte, så var øynene bunnløse av sorg. Da de gratulerte så takket hun: Takk. Tror jeg. Gaven var fin. Tusen takk, men det var ikke nødvendig.
Det er litt vanskelig at andre syns det er mer stas med ens egen bursdag, enn det man gjør selv, tenkte hun. Det er faktisk jævlig kjipt, rett og slett.
Det ville være så enkelt, bare skylle ned 100 tabletter med et godt glass vin, legge seg ned for å aldri våkne igjen. Men det passer ikke, det passer visst aldri for andre, bare for henne selv. Så lenge de andre finnes, så passer det ikke for henne selv heller.
Leave a Reply