Det er tanken som teller, eller hva? 18 april 2008

Jeg hadde tenkt at dagens mål var å gå i butikken og å hente medisiner på apoteket. Etter nok ei søvnløs natt, så har dagen i dag vært temmelig ubrukelig. Lite og ingen søvn er alt annet enn bra for formen. Så i stedet for å nå dagens mål, har jeg hatt en dag med angst og total manglende evne til å komme meg i klær og tørre å stikke snuten ut av døra. Jeg er med andre ord helt ubrukelig.

Nå er det helg, mannen har kommet hjem og vi kan kanskje finne på noe sammen, små ting som ellers er helt uproblematisk når jeg er mitt normale meg. Han ser og selv om han ikke fullt ut forstår, så er han i stand til å respektere at selv det uforståelige er vanskelig i den tilstanden psyken min er. Så han sier at vi kan sitte i solveggen på terrassen, vi kan gå en liten tur sammen, ta små ting av gangen og ikke stresse med uovervinnelige planer akkurat nå. Han er fantastisk, virkelig, og jeg ser hvor heldig jeg er som har en mann som elsker meg selv når jeg er helt handikappa som nå.

Han ga meg en stor varm omfavnelse da han kom hjem, og sa: “Det er i orden, vennen min, jeg forstår, vi tar det pø-om-pø, og tar et lite skritt i gangen. Ikke noe stress, ikke noe press, jeg vet at du ikke ønsker å være så lammet, og jeg vet at det ikke er noe du velger. Men det går bra, jeg lover at alt skal bli bra igjen…” Og  jeg er så takknemlig for at jeg har en kjæreste som etter alle disse åra aksepterer at jeg ikke har det så bra nå, og som stiller opp uten å stille krav.

Antony and the Johnsons - Hope there’s someone
 

Hope there’s someone
Who’ll take care of me
When I die, will I go

Hope there’s someone
Who’ll set my heart free
Nice to hold when I’m tired

There’s a ghost on the horizon
When I go to bed
How can I fall asleep at night
How will I rest my head

Oh I’m scared of the middle place
Between light and nowhere
I don’t want to be the one
Left in there, left in there

There’s a man on the horizon
Wish that I’d go to bed
If I fall to his feet tonight
Will allow rest my head

So here’s hoping I will not drown
Or paralyze in light
And godsend I don’t want to go
To the seal’s watershed

Hope there’s someone
Who’ll take care of me
When I die, Will I go

Hope there’s someone
Who’ll set my heart free
Nice to hold when I’m tired

Natt igjen 17 april 2008

Har ikke sovet enda, klokka er passert 02:35 med noen minutter… Jeg er ikke trøtt, bare sliten. Hadde nok vært fint å sove, fått en hel natts drømmeløs søvn. Men straks jeg endelig sovner på morgenkvisten, så begynner marerittene. Jeg jages rundt, mens jeg prøver å redde barna mine. Løper fra skanse til skanse og prøver å komme unna truende situasjoner. Våkner ofte sittende i senga mens pulsen raser og følelsen av skrekkslagenhet er overveldende.

Har satt meg ett mål for morgendagen, skal prøve å gjennomføre det. Ett mål er ganske heftig for tiden, men det er en begynnelse.

Det har vært en ganske bra dag, natta er som den alltid er. Jeg er så langt ganske fornøyd med dette siste døgnet.

Et lite tillegg:

Jeg sovna ikke i det hele tatt i natt, var våken hele natta. Fikk endelig sovet 2 timer fra 10-tiden i formiddag.

Plan A 16 april 2008

Jeg har nettopp kommet hjem fra psykologen min, fortalte ham om samtalen med min datter og at det tok bort alle suicidtankene mine. Han ble veldig, veldig glad og lettet og det varmet meg å høre ham si det.

Vi snakket om veien tilbake til livsviljen, hvordan vi skal komme dit. Vi snakket om innleggelse, og ble enige om å ha det som backup-plan, så i morgen ringer han fastlegen min og de ordner med kontakt med sykehuset om dette. Men vi skal først prøve uten innleggelse, så samtalefrekvensen hos psykologen min er nå trappet opp til flere ganger i uken fram til sommeren. Jeg skal øke antidepressivaen og se om jeg kan få opp funksjonsnivået mitt gradvis. Han var så snill og sa at jeg kunne regne med at han ville gi meg masse støtte i prosessen og at vi sammen skulle finne en vei tilbake til livet.

Det er litt sånn tidenes oppussingsprosjekt, jeg har store skader fra et liv med massive overgrep fra både min mor og min bestefar, og ikke minst de av barna mine som også er blitt skadet av en vi ikke lenger har kontakt med.

Jeg har kjæresten min, verdens snilleste og mest omsorgsfulle mann, som akkurat kom inn døra fra jobb og sa at han så at jeg hadde en liten gnist i øynene mine nå, som han ikke har sett på veldig lenge.

Så plan A er å kjempe med gode støttespillere, mens jeg er hjemme.

I dag fikk jeg den første kommentaren i bloggen, det satte jeg stor pris på, og plukker opp den som en liten vårlig hestehov jeg kan glede meg over. Tusen takk.

Insomnia 16 april 2008

Nok en søvnløs natt. Prøvde å legge meg samtidig som mannen min, så litt på tv, leste litt, lå lenge og stirret ut i mørket. Hørte den rolige sovepusten til ham jeg deler seng og bord med, koselig lyd, men ikke beroligende nok til å gi denne kroppen ro til å hvile. Etter å ha ligget i halvannen time og kastet på meg ble det til at jeg sto opp igjen.

Det er alle de bråkete tankene mine som ikke lar meg hvile. Det raser millioner av tanker omkring i topplokket, så hvordan skal man da finne søvnen?

Ikke rart at man er klin gærn…

I morgen er det nok en time hos psykologen min. Da blir det nok avgjort om og når en innleggelse skal finne sted. Har hatt det litt bedre de siste dagene, etter samtalen med datteren min. Det merkes at suicidpresset er så godt som borte, men den tunge depresjonen er fremdeles i høyeste grad tilstede, den må bort, bort, bort.

Jeg er så sliten…

Vendepunkt 14 april 2008

Jeg har gått med på å legges inn, og har informert barna mine om at dette er nært forestående. Da jeg snakket med min mellomste datter i går, nådde for første gang noen inn til meg. Jeg har rasjonalisert bort alle tanker om min betydning for familien min. For de har jo hverandre, og jeg er ikke viktig. Men da hun sa dette som står under her, da skjønte jeg at dette ikke kan rasjonaliseres bort, det har faktisk betydning for de rundt meg at jeg lever. For første gang TRODDE jeg på det noen sa til meg, på mange, mange måneder.

(Det hører med til historien at jeg har barn som også er overgrepsutsatte, blant annet hun som jeg snakket med i går.)

Som du vet så har det ikke bare vært bra med meg siden jeg flyttet, jeg har vært så nære å ta livet mitt mange ganger, mamma. På bursdagen min så sto jeg på brua og ville bare hoppe utfor. Vet du hva som stoppet meg? Det var DEG. Bare deg, mamma. Fordi jeg visste at om du mistet meg, så ville du ikke overleve det. Fordi jeg vet at jeg er like viktig for deg, som det du er for meg. Du har betydd forskjellen på liv og død for meg i hele mitt liv, mamma. Har du noen gang tenkt på at vi klarer oss så bra bare fordi du er mammaen vår? Uten deg hadde vi ikke kommet så langt som vi har, søsknene mine eller jeg. Hva skulle vi ha gjort om du døde fra oss, om du forlot oss? Du er jo alt for oss, forstår du ikke det, mamma? Alt… Jeg vet at det er vanskelig å leve bare for andre, men mamma; du må leve for oss nå, og så vil du etterhvert finne styrke nok til å leve for deg selv også.

Så jeg gjør det hun ber meg om, jeg kan ikke ta henne med meg i døden, og det er antagelig hva som ville skje om jeg tok livet av meg… Jeg er nødt til å kjempe videre, for barna mine.

 

Press 13 april 2008

Jeg har i den siste tiden hatt tett oppfølging av min psykolog og min mann. Det ble slik at jeg ble tvunget til å innvie mannen min i selvmordstankene mine.

Nå er det et massivt press fra min mann og min psykolog for å gå med på å legge meg inn. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling 2 ganger før, den siste gangen for 2 år siden. Det er ikke slik at jeg ønsker det, jeg vil bare være i fred, få gjort det jeg vil og bli ferdig med det. Men jeg har en mann som jeg elsker svært høyt, og når han nærmest går ned på knær og ber meg om å legge meg inn i stedet for å forlate ham og barna våre, så er det vanskelig å fortelle ham at jeg ikke vil ha hjelp. Det betyr så mye mer for ham enn for meg å komme til en annen løsning enn døden.

Så det er altså den veien det går nå. Kanskje er jeg innlagt på skjermet avdeling om noen dager, og så er det ingen som vet hvor mange måneder det tar før jeg kommer ut igjen.

 

 

Det gjenstår bare ett par ting 8 april 2008

Bare et par ting som må gjøres nå. Skrive brev til mann og barn, prøve å gjøre det lettere for dem etterpå. Det er ikke deres feil, og det vil jeg at de skal vite. De er flotte, vidunderlige mennesker alle sammen, de har gitt så mye kjærlighet, så mye glede.

Nesten alle detaljer er klare; jeg vet hvordan, omtrent hvor og må bare finne en tid som passer. Ikke for meg, men for familien. Det er viktig for meg, selv om det kanskje er vanskelig å forstå.

Jeg har tatt en opptelling av medisiner, må sjekke på nettet om det er tilstrekkelig. Når tiden er inne så reiser jeg et stykke unna her jeg bor, finner ei fin strand eller et svaberg og tar alle tablettene. Jeg må finne et sted der det ikke er folk i nærheten, slik at ingen stopper meg. Der skal jeg se på havet og tilslutt bare falle i søvn - for alltid.

Aller helst skulle jeg gjerne ha sovnet inn her hjemme, men det går ikke, jeg kan ikke la noen i familien finne meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, som ikke ville prøve å hindre meg. Føler meg så alene med alle disse tankene. Jeg vil ikke såre eller skade noen, jeg vil bare hvile, for alltid.

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men om det finnes, så vil jeg ikke møte min mor. Mamma; alle slag og angrep fra deg ødela min opplevelse av hva jeg er verdt. Når ikke en gang min mor kunne være glad i meg, så er jeg ikke mye verdt, hva? Du var et ondt menneske, og selv om du ble klassifisert som psykopat, ga det deg aldri rett til å skade dine egne barn. Vi overlevde sult, vanskjøtsel og mishandling, men selv etter du døde så overlevde også følelsene av slag, spark og sult på mat og kjærlighet.

Bestefar; du misbrukte meg fra før jeg kunne snakke. Du brukte kroppen min til å tilfredstille deg selv i hele min oppvekst og langt opp i tenårene, og da det fysiske misbruket sluttet fortsatte du med å misbruke meg verbalt med hentydninger om kroppen min og om sex. Det var ikke sex, det var drap, og jeg måtte leve som en zombie etterpå. Jeg vil ikke treffe deg “på den andre siden” heller. Hvis det finnes en annen side. Det hadde vært fint, men jeg regner ikke med at det finnes.

Jeg er så sliten av å kjempe, ser fram til å få en slutt på det. Ser frem til å slippe å late som om alt er fint, når mitt indre er råtnet opp for lengst.