Bare et par ting som må gjøres nå. Skrive brev til mann og barn, prøve å gjøre det lettere for dem etterpå. Det er ikke deres feil, og det vil jeg at de skal vite. De er flotte, vidunderlige mennesker alle sammen, de har gitt så mye kjærlighet, så mye glede.
Nesten alle detaljer er klare; jeg vet hvordan, omtrent hvor og må bare finne en tid som passer. Ikke for meg, men for familien. Det er viktig for meg, selv om det kanskje er vanskelig å forstå.
Jeg har tatt en opptelling av medisiner, må sjekke på nettet om det er tilstrekkelig. Når tiden er inne så reiser jeg et stykke unna her jeg bor, finner ei fin strand eller et svaberg og tar alle tablettene. Jeg må finne et sted der det ikke er folk i nærheten, slik at ingen stopper meg. Der skal jeg se på havet og tilslutt bare falle i søvn - for alltid.
Aller helst skulle jeg gjerne ha sovnet inn her hjemme, men det går ikke, jeg kan ikke la noen i familien finne meg.
Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, som ikke ville prøve å hindre meg. Føler meg så alene med alle disse tankene. Jeg vil ikke såre eller skade noen, jeg vil bare hvile, for alltid.
Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men om det finnes, så vil jeg ikke møte min mor. Mamma; alle slag og angrep fra deg ødela min opplevelse av hva jeg er verdt. Når ikke en gang min mor kunne være glad i meg, så er jeg ikke mye verdt, hva? Du var et ondt menneske, og selv om du ble klassifisert som psykopat, ga det deg aldri rett til å skade dine egne barn. Vi overlevde sult, vanskjøtsel og mishandling, men selv etter du døde så overlevde også følelsene av slag, spark og sult på mat og kjærlighet.
Bestefar; du misbrukte meg fra før jeg kunne snakke. Du brukte kroppen min til å tilfredstille deg selv i hele min oppvekst og langt opp i tenårene, og da det fysiske misbruket sluttet fortsatte du med å misbruke meg verbalt med hentydninger om kroppen min og om sex. Det var ikke sex, det var drap, og jeg måtte leve som en zombie etterpå. Jeg vil ikke treffe deg “på den andre siden” heller. Hvis det finnes en annen side. Det hadde vært fint, men jeg regner ikke med at det finnes.
Jeg er så sliten av å kjempe, ser fram til å få en slutt på det. Ser frem til å slippe å late som om alt er fint, når mitt indre er råtnet opp for lengst.
Leave a Reply