Jeg har gått med på å legges inn, og har informert barna mine om at dette er nært forestående. Da jeg snakket med min mellomste datter i går, nådde for første gang noen inn til meg. Jeg har rasjonalisert bort alle tanker om min betydning for familien min. For de har jo hverandre, og jeg er ikke viktig. Men da hun sa dette som står under her, da skjønte jeg at dette ikke kan rasjonaliseres bort, det har faktisk betydning for de rundt meg at jeg lever. For første gang TRODDE jeg på det noen sa til meg, på mange, mange måneder.
(Det hører med til historien at jeg har barn som også er overgrepsutsatte, blant annet hun som jeg snakket med i går.)
Som du vet så har det ikke bare vært bra med meg siden jeg flyttet, jeg har vært så nære å ta livet mitt mange ganger, mamma. På bursdagen min så sto jeg på brua og ville bare hoppe utfor. Vet du hva som stoppet meg? Det var DEG. Bare deg, mamma. Fordi jeg visste at om du mistet meg, så ville du ikke overleve det. Fordi jeg vet at jeg er like viktig for deg, som det du er for meg. Du har betydd forskjellen på liv og død for meg i hele mitt liv, mamma. Har du noen gang tenkt på at vi klarer oss så bra bare fordi du er mammaen vår? Uten deg hadde vi ikke kommet så langt som vi har, søsknene mine eller jeg. Hva skulle vi ha gjort om du døde fra oss, om du forlot oss? Du er jo alt for oss, forstår du ikke det, mamma? Alt… Jeg vet at det er vanskelig å leve bare for andre, men mamma; du må leve for oss nå, og så vil du etterhvert finne styrke nok til å leve for deg selv også.
Så jeg gjør det hun ber meg om, jeg kan ikke ta henne med meg i døden, og det er antagelig hva som ville skje om jeg tok livet av meg… Jeg er nødt til å kjempe videre, for barna mine.
Leave a Reply