Nok en søvnløs natt. Prøvde å legge meg samtidig som mannen min, så litt på tv, leste litt, lå lenge og stirret ut i mørket. Hørte den rolige sovepusten til ham jeg deler seng og bord med, koselig lyd, men ikke beroligende nok til å gi denne kroppen ro til å hvile. Etter å ha ligget i halvannen time og kastet på meg ble det til at jeg sto opp igjen.
Det er alle de bråkete tankene mine som ikke lar meg hvile. Det raser millioner av tanker omkring i topplokket, så hvordan skal man da finne søvnen?
Ikke rart at man er klin gærn…
I morgen er det nok en time hos psykologen min. Da blir det nok avgjort om og når en innleggelse skal finne sted. Har hatt det litt bedre de siste dagene, etter samtalen med datteren min. Det merkes at suicidpresset er så godt som borte, men den tunge depresjonen er fremdeles i høyeste grad tilstede, den må bort, bort, bort.
Jeg er så sliten…
Etter å ha lest på bloggen din skulle jeg ønske jeg kunnne ta bort all smerte og ondskap du har vært utsatt for! Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det…Håper du finner hjelp og at du lytter til din datter så jeg kan følge med videre her på bloggen din. Det kanskje kommer lysere tider…
Hei Mona. Tusen takk for gode tanker. Jeg lytter til min datter, og tankene om å ta livet mitt er borte. Det føles som en enorm lettelse å finne en grunn til å leve videre, jeg skal fortsette å leve, for barna mine og de rundt meg. Og etterhvert kanskje til og med for meg selv.