Jeg har nettopp kommet hjem fra psykologen min, fortalte ham om samtalen med min datter og at det tok bort alle suicidtankene mine. Han ble veldig, veldig glad og lettet og det varmet meg å høre ham si det.
Vi snakket om veien tilbake til livsviljen, hvordan vi skal komme dit. Vi snakket om innleggelse, og ble enige om å ha det som backup-plan, så i morgen ringer han fastlegen min og de ordner med kontakt med sykehuset om dette. Men vi skal først prøve uten innleggelse, så samtalefrekvensen hos psykologen min er nå trappet opp til flere ganger i uken fram til sommeren. Jeg skal øke antidepressivaen og se om jeg kan få opp funksjonsnivået mitt gradvis. Han var så snill og sa at jeg kunne regne med at han ville gi meg masse støtte i prosessen og at vi sammen skulle finne en vei tilbake til livet.
Det er litt sånn tidenes oppussingsprosjekt, jeg har store skader fra et liv med massive overgrep fra både min mor og min bestefar, og ikke minst de av barna mine som også er blitt skadet av en vi ikke lenger har kontakt med.
Jeg har kjæresten min, verdens snilleste og mest omsorgsfulle mann, som akkurat kom inn døra fra jobb og sa at han så at jeg hadde en liten gnist i øynene mine nå, som han ikke har sett på veldig lenge.
Så plan A er å kjempe med gode støttespillere, mens jeg er hjemme.
I dag fikk jeg den første kommentaren i bloggen, det satte jeg stor pris på, og plukker opp den som en liten vårlig hestehov jeg kan glede meg over. Tusen takk.
Leave a Reply