Press 13 april 2008

Jeg har i den siste tiden hatt tett oppfølging av min psykolog og min mann. Det ble slik at jeg ble tvunget til å innvie mannen min i selvmordstankene mine.

Nå er det et massivt press fra min mann og min psykolog for å gå med på å legge meg inn. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling 2 ganger før, den siste gangen for 2 år siden. Det er ikke slik at jeg ønsker det, jeg vil bare være i fred, få gjort det jeg vil og bli ferdig med det. Men jeg har en mann som jeg elsker svært høyt, og når han nærmest går ned på knær og ber meg om å legge meg inn i stedet for å forlate ham og barna våre, så er det vanskelig å fortelle ham at jeg ikke vil ha hjelp. Det betyr så mye mer for ham enn for meg å komme til en annen løsning enn døden.

Så det er altså den veien det går nå. Kanskje er jeg innlagt på skjermet avdeling om noen dager, og så er det ingen som vet hvor mange måneder det tar før jeg kommer ut igjen.

 

 

Det gjenstår bare ett par ting 8 april 2008

Bare et par ting som må gjøres nå. Skrive brev til mann og barn, prøve å gjøre det lettere for dem etterpå. Det er ikke deres feil, og det vil jeg at de skal vite. De er flotte, vidunderlige mennesker alle sammen, de har gitt så mye kjærlighet, så mye glede.

Nesten alle detaljer er klare; jeg vet hvordan, omtrent hvor og må bare finne en tid som passer. Ikke for meg, men for familien. Det er viktig for meg, selv om det kanskje er vanskelig å forstå.

Jeg har tatt en opptelling av medisiner, må sjekke på nettet om det er tilstrekkelig. Når tiden er inne så reiser jeg et stykke unna her jeg bor, finner ei fin strand eller et svaberg og tar alle tablettene. Jeg må finne et sted der det ikke er folk i nærheten, slik at ingen stopper meg. Der skal jeg se på havet og tilslutt bare falle i søvn - for alltid.

Aller helst skulle jeg gjerne ha sovnet inn her hjemme, men det går ikke, jeg kan ikke la noen i familien finne meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, som ikke ville prøve å hindre meg. Føler meg så alene med alle disse tankene. Jeg vil ikke såre eller skade noen, jeg vil bare hvile, for alltid.

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men om det finnes, så vil jeg ikke møte min mor. Mamma; alle slag og angrep fra deg ødela min opplevelse av hva jeg er verdt. Når ikke en gang min mor kunne være glad i meg, så er jeg ikke mye verdt, hva? Du var et ondt menneske, og selv om du ble klassifisert som psykopat, ga det deg aldri rett til å skade dine egne barn. Vi overlevde sult, vanskjøtsel og mishandling, men selv etter du døde så overlevde også følelsene av slag, spark og sult på mat og kjærlighet.

Bestefar; du misbrukte meg fra før jeg kunne snakke. Du brukte kroppen min til å tilfredstille deg selv i hele min oppvekst og langt opp i tenårene, og da det fysiske misbruket sluttet fortsatte du med å misbruke meg verbalt med hentydninger om kroppen min og om sex. Det var ikke sex, det var drap, og jeg måtte leve som en zombie etterpå. Jeg vil ikke treffe deg “på den andre siden” heller. Hvis det finnes en annen side. Det hadde vært fint, men jeg regner ikke med at det finnes.

Jeg er så sliten av å kjempe, ser fram til å få en slutt på det. Ser frem til å slippe å late som om alt er fint, når mitt indre er råtnet opp for lengst.

Det ville vært så enkelt… 21 mars 2008

Hun bruker mye tid på å tenke på hvor enkelt det ville være å bare slippe taket og la seg synke ned i den evige stillheten. En kjapp opptelling viser at det er nok små runde muligheter i boksene til å kunne la nettopp det skje. Det er det enkle, den som føles som den letteste utveien. Det er ikke døden som er vanskelig, det er livet som er det.

Det som gjør det ekstra vanskelig er vissheten om at det ville snudd hele virkeligheten på hodet for de nærmeste, det er det som tvinger den evige stillheten unna. Ikke feighet, ikke redsel eller angst, men hensyn. Hun tar hensyn til alle de andre, ikke til seg selv.

Hun tenker at det er ingenting som krever mer enn hensyn, bortsett fra livet selv. Det å våkne til en ny dag, og lengte til den er over, det er slitsomt.

Da bursdagen var for noen dager siden, følte hun en uoverkommelig tristhet. En tristhet over at nok et år var gått, til tross for stor motvilje. Ingen glede, ingen takknemlighet, bare sorg over at nok et år var gått og hun fremdeles var tilstede. Hun prøvde å smile da gavene kom, enda hun hadde sagt at det hun ønsket seg mest i år var ingen gaver. Men de så at selv om munnen smilte, så var øynene bunnløse av sorg. Da de gratulerte så takket hun: Takk. Tror jeg. Gaven var fin. Tusen takk, men det var ikke nødvendig.

Det er litt vanskelig at andre syns det er mer stas med ens egen bursdag, enn det man gjør selv, tenkte hun. Det er faktisk jævlig kjipt, rett og slett.

Det ville være så enkelt, bare skylle ned 100 tabletter med et godt glass vin, legge seg ned for å aldri våkne igjen. Men det passer ikke, det passer visst aldri for andre, bare for henne selv. Så lenge de andre finnes, så passer det ikke for henne selv heller.