Har vært på en liten ferietur 8 juli 2008

Men er hjemom en runde før vi reiser igjen. Det har vært noen deilige late dager rundt omkring på Jylland, der vi har bodd på en fantastisk liten øy.

Ferie er gode greier, og det var deilig med et avbrekk fra hverdagen her hjemme i Norge. Det har vært både koselig og vanskelig, litt ruskevær i ekteskapet som krevde en aldri så liten luftrens. Etterpå ble det greit igjen, og sjelen fant atter tilbake til feriemodusen.

 

Nå er det bunkra opp med vin og røyk for ei stund, så blir det ei uke hjemme med litt jobbing, før vi reiser ett eller annet sted. Hvor vet vi ikke enda, i år prøver vi noe nytt; nemlig å ta ting som det faller seg.

Gjør hudfargen overgrep verre? 13 mai 2008

I avisene har vi de siste døgnene kunnet lese om flere jenter som har blitt antastet av en guttegjeng i Oslo. Hovedtyngden av vinklingen blir ikke bare overgrepene, men guttenes etniske opprinnelse.

Det virker som om det er verre at slike ting skjer når gjengen er somalisk, eller pakistansk eller av en annen kulør enn etnisk norske. Det er som om selve handlingen kommer helt bort i hudfargen. Det skjønner jeg faktisk ikke. Det er akkurat som om det er noe nytt og ukjent over hendelsene, mens sannheten er at dette er noe som har foregått til alle tider. Seksuelle overgrep er noe som alltid har hendt, forskjellen nå er at det er akseptert å si i fra når slike ting skjer, heldigvis - og ikke minst er mye av forskjellen at avisene velger å skrive om det i krigstyper, hvis de som har forgrepet seg ikke er av norske ætt. Eller skal jeg si arisk ætt?

Plutselig er det glemt at norske menn også begår forferdelige overgrep, og om det står om det i avisen, så er reaksjonene annerledes med en gang. Hvis de i det hele tatt kommer.

Da jeg gikk på skolen for 30-40 år siden, så skjedde slikt stadig vekk. Men vi sa ingenting, for skammen over det som foregikk var ikke de som antastet sin, den var jentene sin skam. Akkurat som incest og voldtekt var. Det handlet om skam den gangen, det handler dessverre mye om skam fremdeles, men verden har beveget seg litt framover, og det er i orden og si at den som forgriper seg han ansvaret.  Jeg opplevde incest i noen og tjue år, men det eneste som ble snakket om i forhold til det vi i dag kaller incest, var at det handlet om blodskam. Ordet i seg selv sier i grunnen alt. Denne skammen var ikke eiet av den far, onkel eller bestefar som misbrukte barn i familien - skammen var barnets. Akkurat som skammen av å bli utsatt for mishandling av sin mann var. Mannen ble unnskyldt med at han hadde ei troll til kjerring, eller lignende, og kvinnen bar skammen over å ha “fortjent” å få juling. Slik mange fremdeles føler at de må bære skammen for det de blir utsatt for - dessverre.

«Ei 15 år gammel jente som rives av genseren og klypes i puppen av tre jevnaldrende gutter anmelder ikke» sier Sosiolog Hannah Helseth til Dagbladet. Jeg syns dette innspillet er godt, viktig og nødvendig.

Seksuelle overgrep er uakseptabelt enten det er Ola, Josef eller Hakeem som begår dem. Vi må slutte å skylde på hvilken etnisk opprinnelse folk har, og heller se på hva det er med holdningene i verden som gjør at sånt skjer. Og så må vi gjøre noe med det, slik at vi kan stoppe det vi makter av det. Vi må slutte å frata oss selv ansvaret for verden rundt oss, og lære den oppvoksende generasjon respekt for andre individer. Det er en menneskesak, og et felles ansvar vi er nødt til å forholde oss til. Rett og slett.

Det er i hvertfall min ydmyke mening. Bare vi kan endre verden, ingen andre.

Joda, jeg lever fremdeles 5 mai 2008

Lenge siden jeg har skrevet noe, så det er vel på tide å gi et livstegn.

Jeg har det etter måten bra. Selvmordstankene er helt borte, kanskje for første gang i mitt liv. Det gjør det litt lettere å være til.

Saken i Østerrike satte meg ganske voldsomt ut. Ikke fordi jeg selv har opplevd å være fanget slik de var, men fordi lengden på helvetet er tilsvarende det jeg har opplevd. Det er som å kjenne deres smerte under min egen hud. Ingen mennesker skulle oppleve så jævlige ting. Dessverre tror jeg ikke livet til Elisabet F. kommer til å bli tilnærmet normalt. Jeg tror heller ikke noen kan hjelpe henne med å få det bra, det hun har opplevd er så til de grader voldsomt at jeg blir redd av å tenke på hvordan hennes netter og dager vil bli. Jeg håper hun finner styrke til å fortsette å leve for seg selv og for barna sine.

Når det gjelder overgriperen Josef Fritzl, så håper jeg han lever lenge.  Det hadde vært fint om han fikk 20 år på isolat i fengselet. Den ultimate straffen er ikke å bli henrettet, nei - det er å leve et langt liv med frihetsberøvelse og daglige påminnelser om hva han har gjort mot sine egne. Det er for lettvint å la et slikt uhyre slippe med døden. Men dessverre er han så gammel at han kan slippe unna alt sammen, uten å bli straffet særlig mange år.  Det er mitt oppriktige håp at ingen han kjenner lenger vil vedkjenne seg at de gjør det, at ingen kommer på besøk. Men erfaringsmessig så vil det jo alltid være noen som vil ta hans side, dessverre. Han fortjener ikke det. Det eneste han fortjener er å bli fullstendig utstøtt og isolert i mange, mange år. Det er lov å håpe at det kommer til å skje.

Det var noen som ba meg om å ikke tenke på saken i Østerrike, fordi det er for nært, fordi det går så innpå meg. Jeg sa til denne personen at det ikke er mulig å bare la være å tenke på det. Det er heller ikke en rett man har; å ikke bry seg. Jeg sa at problemet med det som har kommet fra derfra ikke er at det minner for mye om mitt eget liv, men det at det kunne skje - og det skjer hver dag. Hver dag blir mennesker skadet på livstid av forferdelige overgripere som tar bort viktige deler av menneskers liv, og for alltid endrer livet deres til noe som er uutholdelig. DET er problemet.

Å bry seg om andre er ikke et problem. Det er et privilegium.

Kvinnedagen 8 mars 2008

Sånn umiddelbart tenker jeg at Kvinnedagen, den trengs ikke lenger. Vi har det ganske greit sånn likestillingsmessig nå. Grunnen til at jeg tenker det, er selvfølgelig fordi jeg fulgte kampen på 70-tallet, og det som var viktig da, er liksom ikke noe stort tema lenger.

Selv om det er langt tilbake i tid, så er det utrolig korttenkt, jeg innrømmer det. Det er fremdeles saker å kjempe for, det er fremdeles store områder med upløyd mark i forhold til hvordan kvinner behandles i arbeidsliv og ikke minst i forhold til måten enkelte menn ser på kvinnen. Jeg ville gjerne at kvinner ble sett på som mennesker, ikke som kvinner.

Det er et faktum at kvinner er eksportartikler i menneskehandel, det er et faktum at kvinner ofte tenkes på som sexobjekter og ikke som likestilte individ, kvinner må fremdeles bevise dobbelt så mye i ledende stillinger som det menn må.

For en tid tilbake gjorde den svenske kvinnefronten et stunt i en svømmehall, de badet toppløse. Jeg syns det er latterlig, bortkasta ressurser og jeg klarer ikke helt å se hva poenget er med det. Er man ikke en vaskeekte feminist hvis man ikke slenger puppa rundt i svømmehallen? Hva har det egentlig med kvinnesak å gjøre? Det kan virke som om det mangler ting på agendaen til disse svenske feministene, når de mener at toppløshet i svømmehallen er noe å bruke energi på. Men det er nå bare min mening. Kanskje mener jeg det fordi det for meg ikke er helt greit å slenge mine bryst veggimellom med publikum tilstede. Jeg er så rar at jeg foretrekker å slenge dem på steder jeg føler det er komfortabelt å gjøre det, og det er i hvertfall ikke i offentlige svømmebasseng. Jeg føler meg slett ikke undertrykket om jeg har på meg en bikini eller en badedrakt. Noen gjør tydeligvis det, men jeg er altså ikke blant disse.

Jeg oppfatter ikke kvinnesak i seg selv om bare kvinnesak heller, jeg mener det handler om “menneskesak” - alt vi ønsker er jo bare å bli behandla som endel av menneskeheten, ikke bare som kvinner. Eller tar jeg feil?

Fra å ha gått i tog på kvinnedagen har jeg nå bare kommet dit at jeg hilser mine venninner og døtre “Gratulerer med kvinnedagen”. Ting er ikke lenger som de var, men kanskje er det bare en selv som blir litt rundere i kantene med åra og ser ting i en litt større sammenheng enn bare fra en kvinnes side?

Globalt er det mange, mange ting å jobbe med når det gjelder en kvinnes verdi, her i Norge er det vel i grunnen ikke så mange uerobrede fjell igjen. Egentlig. Bortsett fra kontantstøtta og det at vi kunne trengt flere kvinnelige toppledere kanskje. Volden mot kvinner og barn er jeg redd vi alltid må kjempe mot, men det er en menneskesak ikke bare en kvinnesak, er det ikke?