Det er tanken som teller, eller hva? 18 april 2008

Jeg hadde tenkt at dagens mål var å gå i butikken og å hente medisiner på apoteket. Etter nok ei søvnløs natt, så har dagen i dag vært temmelig ubrukelig. Lite og ingen søvn er alt annet enn bra for formen. Så i stedet for å nå dagens mål, har jeg hatt en dag med angst og total manglende evne til å komme meg i klær og tørre å stikke snuten ut av døra. Jeg er med andre ord helt ubrukelig.

Nå er det helg, mannen har kommet hjem og vi kan kanskje finne på noe sammen, små ting som ellers er helt uproblematisk når jeg er mitt normale meg. Han ser og selv om han ikke fullt ut forstår, så er han i stand til å respektere at selv det uforståelige er vanskelig i den tilstanden psyken min er. Så han sier at vi kan sitte i solveggen på terrassen, vi kan gå en liten tur sammen, ta små ting av gangen og ikke stresse med uovervinnelige planer akkurat nå. Han er fantastisk, virkelig, og jeg ser hvor heldig jeg er som har en mann som elsker meg selv når jeg er helt handikappa som nå.

Han ga meg en stor varm omfavnelse da han kom hjem, og sa: “Det er i orden, vennen min, jeg forstår, vi tar det pø-om-pø, og tar et lite skritt i gangen. Ikke noe stress, ikke noe press, jeg vet at du ikke ønsker å være så lammet, og jeg vet at det ikke er noe du velger. Men det går bra, jeg lover at alt skal bli bra igjen…” Og  jeg er så takknemlig for at jeg har en kjæreste som etter alle disse åra aksepterer at jeg ikke har det så bra nå, og som stiller opp uten å stille krav.

Antony and the Johnsons - Hope there’s someone
 

Hope there’s someone
Who’ll take care of me
When I die, will I go

Hope there’s someone
Who’ll set my heart free
Nice to hold when I’m tired

There’s a ghost on the horizon
When I go to bed
How can I fall asleep at night
How will I rest my head

Oh I’m scared of the middle place
Between light and nowhere
I don’t want to be the one
Left in there, left in there

There’s a man on the horizon
Wish that I’d go to bed
If I fall to his feet tonight
Will allow rest my head

So here’s hoping I will not drown
Or paralyze in light
And godsend I don’t want to go
To the seal’s watershed

Hope there’s someone
Who’ll take care of me
When I die, Will I go

Hope there’s someone
Who’ll set my heart free
Nice to hold when I’m tired

Det ville vært så enkelt… 21 mars 2008

Hun bruker mye tid på å tenke på hvor enkelt det ville være å bare slippe taket og la seg synke ned i den evige stillheten. En kjapp opptelling viser at det er nok små runde muligheter i boksene til å kunne la nettopp det skje. Det er det enkle, den som føles som den letteste utveien. Det er ikke døden som er vanskelig, det er livet som er det.

Det som gjør det ekstra vanskelig er vissheten om at det ville snudd hele virkeligheten på hodet for de nærmeste, det er det som tvinger den evige stillheten unna. Ikke feighet, ikke redsel eller angst, men hensyn. Hun tar hensyn til alle de andre, ikke til seg selv.

Hun tenker at det er ingenting som krever mer enn hensyn, bortsett fra livet selv. Det å våkne til en ny dag, og lengte til den er over, det er slitsomt.

Da bursdagen var for noen dager siden, følte hun en uoverkommelig tristhet. En tristhet over at nok et år var gått, til tross for stor motvilje. Ingen glede, ingen takknemlighet, bare sorg over at nok et år var gått og hun fremdeles var tilstede. Hun prøvde å smile da gavene kom, enda hun hadde sagt at det hun ønsket seg mest i år var ingen gaver. Men de så at selv om munnen smilte, så var øynene bunnløse av sorg. Da de gratulerte så takket hun: Takk. Tror jeg. Gaven var fin. Tusen takk, men det var ikke nødvendig.

Det er litt vanskelig at andre syns det er mer stas med ens egen bursdag, enn det man gjør selv, tenkte hun. Det er faktisk jævlig kjipt, rett og slett.

Det ville være så enkelt, bare skylle ned 100 tabletter med et godt glass vin, legge seg ned for å aldri våkne igjen. Men det passer ikke, det passer visst aldri for andre, bare for henne selv. Så lenge de andre finnes, så passer det ikke for henne selv heller.

Kvinnedagen 8 mars 2008

Sånn umiddelbart tenker jeg at Kvinnedagen, den trengs ikke lenger. Vi har det ganske greit sånn likestillingsmessig nå. Grunnen til at jeg tenker det, er selvfølgelig fordi jeg fulgte kampen på 70-tallet, og det som var viktig da, er liksom ikke noe stort tema lenger.

Selv om det er langt tilbake i tid, så er det utrolig korttenkt, jeg innrømmer det. Det er fremdeles saker å kjempe for, det er fremdeles store områder med upløyd mark i forhold til hvordan kvinner behandles i arbeidsliv og ikke minst i forhold til måten enkelte menn ser på kvinnen. Jeg ville gjerne at kvinner ble sett på som mennesker, ikke som kvinner.

Det er et faktum at kvinner er eksportartikler i menneskehandel, det er et faktum at kvinner ofte tenkes på som sexobjekter og ikke som likestilte individ, kvinner må fremdeles bevise dobbelt så mye i ledende stillinger som det menn må.

For en tid tilbake gjorde den svenske kvinnefronten et stunt i en svømmehall, de badet toppløse. Jeg syns det er latterlig, bortkasta ressurser og jeg klarer ikke helt å se hva poenget er med det. Er man ikke en vaskeekte feminist hvis man ikke slenger puppa rundt i svømmehallen? Hva har det egentlig med kvinnesak å gjøre? Det kan virke som om det mangler ting på agendaen til disse svenske feministene, når de mener at toppløshet i svømmehallen er noe å bruke energi på. Men det er nå bare min mening. Kanskje mener jeg det fordi det for meg ikke er helt greit å slenge mine bryst veggimellom med publikum tilstede. Jeg er så rar at jeg foretrekker å slenge dem på steder jeg føler det er komfortabelt å gjøre det, og det er i hvertfall ikke i offentlige svømmebasseng. Jeg føler meg slett ikke undertrykket om jeg har på meg en bikini eller en badedrakt. Noen gjør tydeligvis det, men jeg er altså ikke blant disse.

Jeg oppfatter ikke kvinnesak i seg selv om bare kvinnesak heller, jeg mener det handler om “menneskesak” - alt vi ønsker er jo bare å bli behandla som endel av menneskeheten, ikke bare som kvinner. Eller tar jeg feil?

Fra å ha gått i tog på kvinnedagen har jeg nå bare kommet dit at jeg hilser mine venninner og døtre “Gratulerer med kvinnedagen”. Ting er ikke lenger som de var, men kanskje er det bare en selv som blir litt rundere i kantene med åra og ser ting i en litt større sammenheng enn bare fra en kvinnes side?

Globalt er det mange, mange ting å jobbe med når det gjelder en kvinnes verdi, her i Norge er det vel i grunnen ikke så mange uerobrede fjell igjen. Egentlig. Bortsett fra kontantstøtta og det at vi kunne trengt flere kvinnelige toppledere kanskje. Volden mot kvinner og barn er jeg redd vi alltid må kjempe mot, men det er en menneskesak ikke bare en kvinnesak, er det ikke?

Natten 5 mars 2008

Natten er ingen venn, alltid når den nærmer seg så slår skrekken inn. På den tiden av døgnet er det ikke hvile, men alarmberedskap som gjelder.

Jeg har blitt en mester i å sove lite, 3-4 timer er maksimalt av hva jeg tilbringer i senga hver natt. Disse timene går til å drømme og minnes vonde og skremmende ting. Minner. Det er vanskelige greier dette med minner.

På natten får jeg besøk av personer som ikke lenger lever. Ikke som spøkelser, men som levende minner. Det er aldri hyggelig med disse besøkene, bare slitsomt og vondt.

Det er tryggest å holde seg våken, da har man kontroll på hva som skjer. Så jeg holder meg våken. Jeg er skikkelig flink til å holde meg våken.

Jeg fant, jeg fant! 29 februar 2008

For en mannsalder siden gikk jeg på en folkehøyskole. 1 år boende i et tett fellesskap gjør inntrykk. I går snubla jeg innom en blogg, som igjen henviste til en annen blogg. Jeg fulgte lenka og fant igjen ei jente jeg gikk på folkehøyskolen sammen med for 30 år siden. Verden er av og til fryktelig liten!

Jenta, eller damen som hun nå er blitt, er ei som jeg har tenkt mye på i alle disse åra. Hun var en ungdom som slet med mye da vi gikk der, og jeg har tenkt så mye på hvordan hun har hatt det de åra som har gått. Mange ganger har jeg lurt på om hun fremdeles lever, eller om den tunge oppveksten hennes til slutt tok livet av henne. Derfor ble jeg så ufattelig glad da jeg fant henne. Jeg sendte en mail, og nå mailer vi fram og tilbake.

Det er rart hvor mange følelser slikt kan fremkalle, jeg har tenkt så mye på henne, på alt hun har opplevd - vi har mye til felles der. Det har gjort meg trist, letta og glad på en gang. Trist fordi livet har vært så tøft for henne, letta fordi hun har klart seg og glad for å finne henne igjen etter så mange år.

Vi snakker om å møtes til en prat og et glass vin, og jeg kjenner at jeg vil det. Så jeg skal jobbe mot angsten for å gjøre det, og når jeg er tøff nok så skal det skje. Sosialangst er en kontrollerende ting, men den er ikke uovervinnelig, det gjelder bare å være tøff nok i trynet til å sparke den vekk.

Takk for at jeg fant deg, kjære gamle venninne.