Natten er ingen venn, alltid når den nærmer seg så slår skrekken inn. På den tiden av døgnet er det ikke hvile, men alarmberedskap som gjelder.
Jeg har blitt en mester i å sove lite, 3-4 timer er maksimalt av hva jeg tilbringer i senga hver natt. Disse timene går til å drømme og minnes vonde og skremmende ting. Minner. Det er vanskelige greier dette med minner.
På natten får jeg besøk av personer som ikke lenger lever. Ikke som spøkelser, men som levende minner. Det er aldri hyggelig med disse besøkene, bare slitsomt og vondt.
Det er tryggest å holde seg våken, da har man kontroll på hva som skjer. Så jeg holder meg våken. Jeg er skikkelig flink til å holde meg våken. 
