For en mannsalder siden gikk jeg på en folkehøyskole. 1 år boende i et tett fellesskap gjør inntrykk. 
I går snubla jeg innom en blogg, som igjen henviste til en annen blogg. Jeg fulgte lenka og fant igjen ei jente jeg gikk på folkehøyskolen sammen med for 30 år siden. Verden er av og til fryktelig liten!
Jenta, eller damen som hun nå er blitt, er ei som jeg har tenkt mye på i alle disse åra. Hun var en ungdom som slet med mye da vi gikk der, og jeg har tenkt så mye på hvordan hun har hatt det de åra som har gått. Mange ganger har jeg lurt på om hun fremdeles lever, eller om den tunge oppveksten hennes til slutt tok livet av henne. Derfor ble jeg så ufattelig glad da jeg fant henne. Jeg sendte en mail, og nå mailer vi fram og tilbake.
Det er rart hvor mange følelser slikt kan fremkalle, jeg har tenkt så mye på henne, på alt hun har opplevd - vi har mye til felles der. Det har gjort meg trist, letta og glad på en gang. Trist fordi livet har vært så tøft for henne, letta fordi hun har klart seg og glad for å finne henne igjen etter så mange år.
Vi snakker om å møtes til en prat og et glass vin, og jeg kjenner at jeg vil det. Så jeg skal jobbe mot angsten for å gjøre det, og når jeg er tøff nok så skal det skje. Sosialangst er en kontrollerende ting, men den er ikke uovervinnelig, det gjelder bare å være tøff nok i trynet til å sparke den vekk.
Takk for at jeg fant deg, kjære gamle venninne. 
